Dro til Grønland for å studere sledehunder – kom hjem med et nytt syn på beredskap

For tyrkiske Semin har masterprosjektet endret måten hun ser beredskap på. I stedet for å forstå beredskap som noe som skapes av institusjoner og teknologi alene, mener hun at beredskap utvikles i samspill mellom mennesker, dyr, natur og kunnskap.

Feltarbeid på hundeslede

Sist høst fortalte Semin om sin fascinasjon for arktisk livsstil generelt, og den grønlandske sledehunden spesielt. Hun ønsket i sitt masterarbeid å undersøke grønlandshundens rolle i arktisk beredskap.

Nå er den prisvinnende masteroppgaven ved Handelshøgskolen Nord levert som beste oppgave innen kategorien Nordområdene og internasjonalisering.

– Jeg er stolt av måten Semin integrerte krevende feltarbeid i sitt masterarbeid på, sier veileder og professor ved Handelshøgskolen Nord, Natalia Andreassen.

Hun mener at studentens internship og senere erfaring som laboratorieassistent ved Senter for beredskap og samvirke, Nordlab, gjorde henne godt rustet til å identifisere ulike aspekter ved beredskapstenkning og se viktige sammenhenger i møte med grønlandsk hverdagsliv.

Tradisjonell kunnskap møter vitenskap

Masteroppgaven har tittelen Non-human Actors in Arctic Emergency Preparedness: The Role of the Greenland Sled Dog.

Da Semin startet prosjektet, var Siriuspatruljen det naturlige utgangspunktet. Den danske spesialstyrken patruljerer enorme områder i Nordøst-Grønland med hundespann, og representerer en av verdens mest ekstreme former for beredskap. Semin innledet masterarbeidet med dialog med representanter for patruljen.

Men ute i felt oppdaget hun at historien var større enn patruljen alene.

– Det handler om å bygge motstandskraft og robusthet gjennom å bruke det beste fra inuittenes kunnskap og vestens viten. Oppgaven viser at vi ikke trenger å velge mellom tradisjonell kunnskap og moderne teknologi. De kan utfylle hverandre.

Feltarbeid og tillitsbygging

Feltarbeidet i Grønland bød på nære møter med menneskene som til daglig lever sammen med sledehundene.

– Jeg skjønte fort at for å bli bedre kjent med inuittene som kjenner grønlandshundens egenskaper ut og inn, måtte jeg tilbringe tid sammen med dem. I løpet av oppholdet var jeg på fem ulike sledeturer sammen med grønlandske hundekjørere, og jeg valgte å ikke ta opp samtalene vi hadde på turene. Jeg tok notater i etterkant, sier Semin.

I disse sammenhengene opplyste hun at hun var student og arbeidet med en masteroppgave. Gjennom møtene med lokale aktører ble hun stadig mer opptatt av kunnskapen som ligger bak praksisen.

– Jeg innså at spørsmålet ikke bare handlet om sledehundene. Det handlet også om menneskene, erfaringene og kunnskapssystemene som gjør det mulig å leve og ferdes trygt i Arktis.

Jeg innså at spørsmålet ikke bare handlet om sledehundene. Det handlet også om menneskene, erfaringene og kunnskapssystemene som gjør det mulig å leve og ferdes trygt i Arktis.

Semin Bade Baran

Dermed utviklet problemstillingen seg fra et spørsmål om sledehundenes nytteverdi til en bredere undersøkelse av hvordan mennesker, dyr og kunnskapskilder sammen skaper beredskap.

Mer enn et transportmiddel

I oppgaven beskriver Semin hvordan grønlandshunden fungerer som langt mer enn et framkomstmiddel.

– Gjennom intervjuer med tidligere medlemmer av Siriuspatruljen fikk jeg kjennskap til hvordan hundene kan oppdage farer før mennesker gjør det, lese terrenget og reagere på endringer i omgivelsene.

Hun argumenterer derfor for at sledehunder bør forstås som aktive deltakere i beredskapsarbeidet, ikke bare som hjelpemidler.

– I moderne beredskap tenker vi ofte på teknologi som løsningen. Men i Arktis finnes det situasjoner der erfaring, lokalkunnskap og samarbeid med dyr fortsatt gir helt unike fordeler.

I moderne beredskap tenker vi ofte på teknologi som løsningen. Men i Arktis finnes det situasjoner der erfaring, lokalkunnskap og samarbeid med dyr fortsatt gir helt unike fordeler.

Semin Bade Baran

Ifølge Semin er utfordringen at slike kunnskapssystemer ofte får mindre plass i formelle beredskapsstrukturer enn vitenskapelige og teknologiske løsninger.

Kunnskap gjennom generasjoner

Et annet viktig funn i oppgaven er betydningen av urfolks lokalkunnskap.

– Gjennom generasjoner har inuitter utviklet kunnskap om vær, snø, is og ferdsel i arktiske områder. Denne kunnskapen overføres gjennom erfaring og praksis, og kan ikke uten videre erstattes av teknologi, sier Semin Bade Baran.

Det er den viktigste innsikten hun tar med seg hjem fra Grønland.