Svaret er ikke mer skole: Fra mitt ståsted virker det som at norske elever ikke først og fremst trenger mer skole, men at de fortjener en skole det er verdt å være elev i, en slik skole som er nedfelt i skolens verdigrunnlag, skriver Ole Petter Vestheim i denne kronikken. Foto: Bjørnar Leknes.
Rapporten som ble lagt fram 8. september viser visstnok en betydelig tilbakegang for norske 15-åringer i lesing, regning og naturfag – noen områder dårligere enn andre. Norge ligger under OECD-gjennomsnittet i alle de tre fagområdene, og andelen elever som presterer på de laveste mestringsnivåene har økt kraftig siden 2015.
Resultatene er nedslående, og vi bør kanskje stille et grunnleggende spørsmål: Hva om problemet handler om skolepolitikken som har blitt ført siden det første PISA-sjokket tilbake i 2001?
I debatten om PISA vises det ofte til skjermbruk, fysiske lærebøker er erstatt av digitale, sosiale medier eller endrede lesevaner i befolkningen. Dette er forhold som trolig spiller en rolle. Samtidig vet vi at elevers trivsel, motivasjon og opplevelse av tilhørighet har betydning for læring.
Det er derfor interessant å se PISA-resultatene i sammenheng med utviklingen som Ungdata-undersøkelsene har dokumentert gjennom flere år: en stadig nedgang i skoletrivsel. Stadig færre elever oppgir at de liker skolen godt, og flere rapporterer om stress, press og lav motivasjon.
Når trivselen går ned samtidig som resultatene svekkes er det verdt å spørre seg om sammenhengen er tilfeldig. Det betyr ikke nødvendigvis at mistrivsel alene forklarer resultatene, men dersom vi aksepterer at hvordan man har det i livet påvirker læring, virker det rimelig å anta at skoletrivsel gjør det samme.
Siden det første PISA-sjokket på begynnelsen av 2000-tallet har norsk skole i stor grad vært styrt av troen på at bedre resultater kan skapes gjennom tydeligere mål, ansvarliggjøring og ikke minst mer undervisning i det som måles.
Når trivselen går ned samtidig som resultatene svekkes er det verdt å spørre seg om sammenhengen er tilfeldig.
Skolen har gradvis blitt mer teoretisk. Praktiske aktiviteter, lek og kreativ utfoldelse må gjerne begrunnes med at de skal bidra positivt til teoretiske fag. Verdien av å gjøre noe fordi det skaper glede, fellesskap og engasjement har kommet i bakgrunnen.
Intensjonene har tilsynelatende vært gode, men det er påfallende at resultatene uteblir, og at resultatene heller svekkes. Da må det være lov å spørre om kuren har mistet sin virkning, eller verre – at den har forsterket problemet.
Derfor bør PISA-undersøkelsen føre til mer enn bekymring over fallende testresultater. Den bør få oss til å stille spørsmål ved den retningen norsk skole har tatt de siste tjue årene. Når både trivsel og faglige resultater peker nedover, er det ikke opplagt at svaret er mer av den samme medisinen.
Kanskje trenger vi en politikk som tar sikte på å bygge opp en skole med større plass individuelle tilpasninger, til praktiske erfaringer og praktiske fag, og meningsfulle aktiviteter for flere elever. Fra mitt ståsted virker det som at norske elever ikke først og fremst trenger mer skole, men at de fortjener en skole det er verdt å være elev i, en slik skole som er nedfelt i skolens verdigrunnlag.
Kronikken ble først publisert i Adresseavisen 9. september 2026
