Foto: Istock
Norge er endret for alltid, sier «Brauten».
Gater, torg, stadioner, fjell, jagerfly, golfbaner, arbeidsplasser, barnehager, gamlehjem, rådhus, Stortinget og Slottsplassen har noe felles: Det ros.
Hva er ritualet uttrykk for, hvorfor fungerer det og hva kan true det?
Ritualer er symbolske handlinger som knytter oss sammen. Å tenne lys for noen, gi blomster, skåle, håndhilse, fyre raketter og pynte juletreet kan tolkes som samfunnslivets rollespill.
Det som binder oss sammen har også med sosial identitet å gjøre: Vi søker fellesskap som passer til hvem vi forstår oss som; hvor vi hører til. Samtidig bidrar fellesskapet til å forme vår selvforståelse. Identiteten har ulike lag som aktualiseres i ulike situasjoner. Vi tilhører en bygd eller bydel, en by, et fylke, en region og en nasjon. Fotballfolk sympatiserer gjerne med sin lokale klubb, samtidig som de støtter den beste klubben i regionen. Og de støtter landslaget.
Ritualers betydning for identitet har vært tema for analyser av religiøse fellesskap i over hundre år. Det skaper en form for det som med et vanskelig ord kalles kollektiv effervesens: En boblende felles beruselse – ikke nødvendigvis i kombinasjon med rusmidler – som ikke kan oppnås alene, kun i fellesskap med andre, og som bryter med hverdagslivets normer.
Jakten på rusen gjør at folk drar på konsert fremfor å høre på musikk alene, på stadion eller puben for å se en kamp – eller deltar i menighetsliv fremfor å praktisere religion individuelt. Fellesskap er felles skapt.
Roingen innfrir flere av forutsetningene for et vellykket ritual. Utgangspunktet er en fysisk samling av likesinnede. Feststemte deltakere med et felles mål om å dyrke nasjonalt fellesskap samles fysisk, og både deltakere og tilskuere signaliserer identitet ved hjelp av drakter, flagg, skjerf og vikinghjelmer.
Roingen innfrir flere av forutsetningene for et vellykket ritual. Utgangspunktet er en fysisk samling av likesinnede.
Roingen er også inviterende: Fremmede oppfordres til å delta og ritualet skaper et opplevd fellesskap med folk man ikke kjenner. Ritualet fungerer dessuten som interaksjonspåskudd: Situasjonen gjør det mulig å starte en samtale med fremmede, for folk føler seg som del av nettopp et fellesskap.
Roingen er også gjenkjennbar: Det ligner ikke så mye på andre ritualer at folk blir usikre på hva som er i emning, selv om viking-referansen og den gradvis raskere ropingen ligner islendingenes «vikingklapp» fra EM i 2016, som i sin tur var inspirert av blant andre skotske Motherwell og franske Lens. Ingen tviler på hva som skal skje når norske fans setter seg ned. Og er man i tvil, er det likevel en enkel sak å bli med; man skjønner fort hvordan det skal gjøres.
Roingen er også inkluderende: Ritualet må være enkelt nok til at mange nok faktisk kan delta. Hvis du kan sitte og har armer, kan du ro.
Til sist kommer roingen «nedenfra», den er skapt av supporterne selv, ikke «ovenfra» av en sponsor eller arrangør.
Når alt dette er på plass – en fysisk samling av likesinnede, og en inviterende, gjenkjennbar og inkluderende situasjon initiert «nedenfra» – har ritualet potensial for spredning.
Spredningsgraden kan være uforutsigbar, fordi folk i de fleste sosiale situasjoner har ulik terskel for hvor mange andre som må delta før de selv deltar. Det gjelder både demonstrasjonstog, hvorvidt man tar ordet i en forsamling eller hengir seg til sang eller dans.
De fleste har relativt høy terskel, men kan ivrig bli med dersom tilstrekkelig mange andre deltar. De må imidlertid rekrutteres av folk med lavere terskel. Dette skaper uforutsigbare utfall: Et ritual kan kollapse eller eksplodere i løpet av sekunder.
Nå som roingen har blitt så populær, slenger mange seg med fra start, i tillit til at de ikke blir sittende alene. Dermed kan nølerne med høyere terskel raskt rekrutteres. Roerne med lav terskel kan dermed rekruttere tusenvis på et blunk. Syretesten var i mesterskapets innledning, på ritualets haltende vei mot suksess.
Hvis en energigivende situasjon når et visst nivå av kollektiv bevissthet, produseres en beruselse som har fellesskap som årsak og virkning: Den oppstår ikke uten fellesskapet, samtidig som fellesskapet forsterkes av den emosjonelle rusen. I prosessen blir objekter til symboler som tilbes og feires.
Hva kan true ro-ritualets popularitet? Vi må ikke ro for ofte. Ritualers spredning har nemlig også å gjøre med selvforsterkende kjedereaksjoner: Vellykkede ritualer gjentas fordi de gir energi. Men hvis roingen gjentas til det kjedsommelige, blir den hverdagslig. Hvis man sang nasjonalsangen daglig eller gikk rundt juletreet ukentlig, endres ritualets mening.
Hverdagslivets ritualer er viktige, men neppe egnet til å fremkalle gåsehud. Folk deltar mer halvhjertet, eller de nekter, hvis ritualet oppleves som tvungent. Fremfor å få energi, brukes energi på å late som eller avstå.
Roingen kan også framstå som klein hvis den initieres i feil sammenheng. Roingen på Stortinget var på grensen, men fungerte fordi den kunne tolkes som en integrert del av den kollektive begeistringen VM har skapt. En tredje måte ritualet kan trues på, er hvis det utnyttes av kommersielle aktører som vil assosieres med fenomenet.
Roingen er et uttrykk for behovet for fellesskap. Det gjelder også fotballen, ikke minst i Norge, der de som følger landslaget har ventet på store øyeblikk i 28 år. At roingen tar av må derfor også forstås i lys av at vi er ekstra gira når vi først har noe å samles om.
Når vi tilber guder, tilber vi først og fremst vårt eget fellesskap, sier religionssosiologene. Det er ikke primært det norske landslaget vi feirer når vi ror, men oss selv og vår nasjonale identitet. Vi ror – og blir ett folk.
