Ola deler stolt sin høye snittkarakter etter videregående skole. Da vet han ikke at han det neste halve året kommer til å rive seg i håret over det store gapet mellom hva han trodde han måtte kunne for å studere, og det han faktisk kan. Han er uslitt og redd han kommer til å stryke i flere fag. Hvordan er det mulig?
Frafallet i høyere utdanning blir ofte forklart med manglende motivasjon eller svake studenter. Det er en bekvem forklaring. I realiteten starter problemet lenge før studentene setter sin fot på universitetet – i et vurderingssystem som gir et for optimistisk bilde av hva unge faktisk er forberedt på.
Universitetene har utfordringer med høyt frafall. Videregående skole kritiseres for snille vurderinger. Dette er to sider av samme sak. Når karakterene ikke gir et realistisk bilde av hva elevene faktisk kan, vil overgangsproblemene bestå og problemet skyves til neste nivå.
Hvert år begynner tusenvis av unge studenter i høyere utdanning med høye forventninger. Til tross for gode vitnemål opplever mange overgangen som krevende. I senere år har stryk på eksamen, forsinkelser i studieløpet og frafall forekommet i et omfang som kan tilsi at dette ikke er enkelttilfeller, men heller et normalisert fenomen.
Vi har i stor grad vent oss til å forklare dette med å si at studentene mangler motivasjon og innsats, i stedet for å se kritisk på strukturelle forhold til karakterkrav og vurdering.
Problemet er at karakterene de møter høyere utdanning med, i økende grad gir et misvisende bilde av faktisk kunnskap og forståelse. Avstanden mellom forventning og virkelighet blir en dårlig start på studielivet. Det er studentene som betaler prisen, i form av stress, psykisk belastning og tap av motivasjon.
Karakterer skal gi informasjon: til eleven selv, til utdanningssystemet og til samfunnet. I dag gjør karakterene i stadig mindre grad nettopp dét. Medieomtale og rapporter viser at flere elever i videregående skole trolig får høye karakterer uten at det følger med tilsvarende faglig dybde. Når dette skjer, mister karakterene sin viktigste funksjon: å si noe om hva eleven faktisk kan.
Vitnemålene ser bedre ut enn før, men de gir ikke nødvendigvis et realistisk bilde av elevenes forutsetninger for videre studier. Denne utviklingen er ikke særnorsk. Bekymringen for karakterenes informasjonsverdi har vært tydelig formulert også i Danmark og Sverige. Likevel behandles problemet ofte som om det kun angår universitetene.
Det gjør det ikke.
Når nye studenter møter krav om selvstendig arbeid, kritisk lesing og faglig utholdenhet, blir det en brå overgang for mange. Mange har liten erfaring med å strukturere eget arbeid over tid og ta fullt ansvar for egen læring. Dette oppleves ofte som et personlig nederlag. I realiteten er det et strukturelt problem.
Det handler verken om at studentene har gjort noe galt, eller at enkeltlærere vurderer feil. Det handler om et vurderingssystem som gir glatte overflater og utydelige signaler. Karakterene forteller at studentene er klare – men praksis viser noe annet.
Vurderingsforskriften slår fast at elevenes kompetanse skal vurderes opp mot kompetansemålene i læreplanene, og i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Ambisjonen er god: Karakterene skal gjenspeile nivå og progresjon.
I praksis spriker dette betydelig. Når læreplanene og vurderingssystemet beskriver faglig nivå på ulike måter, blir det vanskelig å vite hva karakterene egentlig betyr. Støttefunksjonene for vurdering synes å være vanskelig å bruke, og tolkning av nivå på kompetansemålene kan være utfordrende. Samlet vil det kunne skape et misforhold mellom kompetansemål og vurdering.
Når dette kombineres med forskjeller i pensum mellom skoler, oppstår et betydelig handlingsrom i vurderingspraksisen. Resultatet er at like karakterer ikke uttrykker lik kunnskap.
Når karakterene ikke lenger betyr det samme, svekkes tilliten til hele systemet. Derfor bør vi diskutere om videregående skole trenger mer konkrete beskrivelser av hva ulike karakterer skal si om elevenes kompetanse, slik universiteter og høgskoler har hatt i mange år.
Vår erfaring er at universitetene møter stadig flere studenter som er vant til tett oppfølging, detaljerte kriterier og raske tilbakemeldinger. De samarbeider godt og presenterer trygt, men mangler ofte erfaring med faglig utholdenhet og arbeid over tid. Når de møter åpne problemstillinger og høye krav til selvstendighet, oppstår frustrasjon – og i noen tilfeller mistillit til vurderingene de får.
Karakterene fra videregående kan gi høy selvtillit. Når denne kolliderer med faglige krav i høyere utdanning, oppstår det et spenn. Noen studenter håndterer overgangen godt, andre oppdager at karakterene deres ikke samsvarer med det de faktisk klarer. Dette kan føre til svake resultater. Det er her, i gapet mellom vurdering og virkelighet, at frafallet oppstår.
Vi har i praksis etablert et system som først bekrefter, og deretter avkrefter studentenes mestring. Det er ikke bærekraftig. Skal vi redusere frafall og styrke kvaliteten i høyere utdanning, må vi begynne der grunnlaget legges: i vurderingen. Karakterer må igjen bli et uttrykk for faktisk kompetanse – ikke lærernes velvilje. Alt annet er å sende regningen videre til studentene.
Denne kronikken ble først publisert 15. juni 2026 i Dagsavisen.
